BALLS AND GLORY EP (2006)

Tuesday, April 10, 2007
Intourium: Balls and Glory (EP)

Med sin femte utgiving i bandets tiande år går bandet hen og lager ei samling av 4 songar som skapar ein følelse av glede og begeistring for framtida til norsk rock.

Is it a bird? Is it a plain? No! Its Intourium. Som supermann frå klar himmel kjem Larvik bandet susande inn i norsk musikk. På vokal finn vi purunge Mikkel Melsom på 21 som med sin ”eg lider/ eg er lei meg” vokal kan kallast ei blanding mellom Adam Durowits, Brandon Boyd og Brad Arnold (henholdsvis Counting Crows, Incubus og 3Doors Down). Vokalmessig passar denne samanlikninga også når bandet skal plasserast på alternativ rock kartet.
På gitar finner vi Roy Holmes som med sine enkle, men kraftige gitarriff setter stemninga i songane saman med Melsom på vokal. Gitarist Holmes føyer seg til ei lita, men veldig ekslusiv liste: Gitaristar som spelar for songen sitt beste og ikkje sitt eige beste. Enkelt og greit, men samtidig kraftig. Bass vert traktert av Endre Balchen, medan Audun Mangelrød tek seg av trommene. Dei to dannar ein meget solid rytmeseksjon.

Det er ikkje mykje ris å dele ut, men ein sitt med følelsen av at Intourim har meir inne enn fire låtar. Men skal ein vere pirkete så kan lydbildet lide litt under at det bare er ein gitar, men som sagt er dette bare pirk. Vidare kan det og nemnast at denne typen rock ikkje akkurat har herja norske musikklister dei siste åra, men band som tidligare nemnte Incubus og 3 Doors Down har oppnådd stor suksess i blant anna USA dei siste åra med denne typen rock.

Av ros er det derimot ein del meir å trekke fram. Alle fire låtane på albumet har ei god oppbygging der kvart refreng vert tilført noko anna enn det førre. Her vert bakgrunnsvokal, gitarriff og vokal godt brukt til å legge på ein ekstra dimensjon til kvart refreng. Dette er noko av det som er mest imponerande med plata, og er ein av hovudgrunnane til at underteikna ser enormt fram til Intouriums neste longspelar. Bandet har satsa på relativt rolige rockelåtar, men ikkje so rolige at vi nærmar oss ballade land. Dette er rock slik rock skal være. Følelseslada, gitarorientert og sist men ikkje minst, ein vokalist som tør å trå til.

Dette er ein solid Ep som fortener oppmerksomheit frå Noregs musikkpresse. Klarer Intourim å følgje opp dette med ein like solid longspelar skal det godt gjerast at dei ikkje vil poppe opp på både tv og radio landet rundt. Mykje Balls og forhåpentligvis mykje Glory til Intourium.
Bør ein følgje rådet om å løpe og kjøpe? Absolutt, og ikkje vert alt for overraska vist du ser ein glad sunnmøring i hærlig driv mot nærmaste platesjappe.

Av Raymond Abeltun (Puls.no)

------------------------

Saturday, March 17, 2007
Fristende forrett

Intourium:
"Balls and Glory"
Eget selskap
***** (5/6 stjerner)

Larviksbandet Intourium har holdt det gående i ti år og gir selv ut EP'en "Balls and Glory" i håp om at interessen skal våkne. Og det bør den jo, for dette er et spennende band. Ukjent for de fleste av oss, selvsagt, men bandet spilte oppvarming for Animal Alpha og har gjort seg bemerket på diverse internettbaser for ukjent musikk som Urørt og Besonic. De fire låtene vi får prensentert på EP'en er trygt plassert innenfor grungerocken. Med vokalist Mikkel Melsom som Eddie Vedder kloning og et musikalsk uttrykk som ikke ligger langt unna Pearl Jams bedre øyeblikk. Til tider pompøst, andre tider lidende og nakent, men hele tiden solide arrangementer og flott driv beviser bandet at her ligger det et stort erfaringsgrunnlag og samtidig potensiale å bygge videre på. "Crave" er en panserlåt og de tre andre sporene "Growing", "Your Friend" og "Someday" ligger ikke mange hakkene bak. Spørsmålet om kommerisell suksess dukker selvsagt opp. En kan spørre seg om bandet legger seg så nære opp til en musikalsk bølge som var moderne for 10-15 år siden, at dette ikke vil vekke stor nok interesse blant radio- og plateselskapene idag. La oss håpe det beste, for Intourium vil vi høre mer av. Basta!

Av: Hugo Eriksen

Hentet fra avisen Backstage

---------------------------------

Lokalt band viser solide muskler

Av Ida C. Freng

Med ”Balls and Glory” fester Intourium musikken sin til plate for femte gang. Epen begynner med låta ”Growing”. Enkelte vendinger og overganger minner mye om ungdomsband med øvelser i garasjen, men ikke mer enn at det blir sjarmerende. Det er imidlertid deilig med en vokalist som tør å dra på litt, og som er så sikker på sin egen stemme at det stort sett alltid sitter der det skal.
Someday er rolig nok til å grense mot rockballade, med et spennende lydbilde. Det inviterer til å synge eller skråle med. Ti års samspill setter spor av det gode slaget, og de ulike partiene glir fint inn i hverandre. Av Ep’ens fire spor, er ”Crave” utvilsomt den beste. Tradisjonell og stilig innledning der riffet går som basslinje gjennom hele låten. Kul trekk som i tillegg forsterkes av en råtøff inngang til et brått hardere refreng som er seint-på-kvelden-røft i kantene. Vanskelig låt å sitte stille til. Vet du ikke helt hva du skal legge under treet til en musikkinteressert tenåring i år er ikke dette det dummeste stedet å starte.

Hentet fra Østlandsposten.

-----------------------------

Karakterløs andreutgivelse fra Larvik-bandet

Av Geir Atle Ellingsen

Vokalist Mikkel Melsom besitter noe av den samme anstrengelsen i stemmen som Adam Duritz (Counting Crows), mens hans basiske vokalarbeid minner sterkt om folk som Stephan Jenkins og Rob Thomas fra henholdvis Third Eye Blind og Matchbox Twenty.

Og det er i disse bandene Intourium tydelig har sin inspirasjon fra, også musikalsk. Saken er bare den at låtene mangler tilstrekkelig spennvidde i refrenger, slik amerikansk listepop ofte har. Nå er ikke jeg personlig så glad i radiomusikken fra Statene, men det kan jeg la ligge nå. De fire låtene på ”Balls and Glory” tar ikke av eller setter spor etter seg (i snø en gang).

Men det går an å lære seg å like noe av dette. I sær Some Day, der Melsom synger variert og godt over abstrakte synth-akkorder lengst fremme i lydbildet. Bass-drevne Crave faller mellom alle pop/rock-stoler som måtte finnes og lider av tamme gitarriff lagt inn på de forsøksvis heftige partiene av låten. Her blir vi vitne til en altfor dressert og finslepen rock-smørje.

Undertegnede finner ep’en til Intourium minimalt interessant, men hører jo at de musikalske kvalitetene er på plass – og vel så det. Lite hjelper det imidlertid med godt grunnlag når musikken ikke har substans i samtlige ledd.

Et velprodusert verk har det for så vidt blitt, dog uten gode nok sanger i denne anmelders ører.

I NEED YOU EP (2003)

Review at Rockeweb.no